Savnet er stort. Ordene har lenge manglet. Men her kommer de til rette:
Jeg skulle så gjerne ha møtt deg igjen, en siste gang, for å fortelle deg hvor mye og hva du betyr for meg. Det er så mye jeg ville ha sagt til deg, så mange fine ord jeg ville sagt. Men her sitter jeg med en haug fine ord og uten deg.
Du var en stor mann på mange måter. Du hadde mye respekt. Du snakket høyt. Du var morsom, men samtidig intern. Du var omtenksom. Og du var fryktet ved bordet. Det at du tok så stor del av våre liv gjør bare at savnet blir større.
Jeg minnes deg ofte. Når Dorthe en lørdagskveld dukker opp på tv-skjermen er det vanskelig å la være å tenke på at du sa hun var styggere i virkeligheten enn på tv. Selv om du måtte være hjemme lørdag kveld for å få med deg Dorthemor. Og når jeg nå ser alle reklamene for Krafttak mot Kreft, så tenker jeg på hvor sterk du var, hvor hardt du kjempet, og hvordan du faktisk kom deg igjennom det. Jeg forstår ikke helt hvordan en person skal kunne gå igjennom det, og deretter få tatt livet i fra seg.
Jeg var i sjokk da jeg fikk beskjeden om at du var borte. For alltid. Du som alltid hadde vært der for meg tidligere, stilt opp på alle mulige måter. Nå skulle jeg plutselig ikke få møte ditt blide vesen lengre, ikke høre den rungende latteren din eller gi deg en god klem. Jeg kunne ikke fatte at du var borte. Jeg ble sittende lenge og tenke på hvem du var for meg og hvilke minner vi hadde sammen. Jeg kan fremdeles ikke helt forstå at du er borte, men jeg har gravd fram en del minner som jeg alltid vil ha i mitt hjerte.
Jeg minnes at du var en viktig personlighet i oppveksten min. Jeg følte meg trygg hos og med deg, selv om du også kjørte på ny rekord (12 min.) fra hallen til Lørenskog. Jeg husker at når jeg begynte å spille, så var det utrolig skummelt å spille mot deg på fredagsrankingen. Med halvåpne øyne, fantastiske slag og høy jubel var du en fryktet motstander. Inntil den dagen jeg knakk koden. Da var det fantastisk å spille mot deg!
Du var en god reisevenn. Holdt orden på fyrer på bussturer til NM, kjørte bil når vi skulle spille divisjonsspill, og skremte bort fulle fotballsupportere når vi var på Sørlandet. Sistnevnte var ikke så vanskelig, så hard som du var. Dette gjorde du forsåvidt ved flere anledninger, også på båten til Sverige.
Livet er urettferdig, sier de. Og det stemmer jammen meg! Du var en av de beste menneskene jeg har vært borti, og det var fryktelig urettferdig at det var du, av oss alle, som skulle være den som trakk det korteste strået. Du som spredde så mye glede og engasjement rundt deg. De sier også at du ikke vet hvor godt du har det, inntil du ikke lengre har det. Vel. I dette tilfellet var det ikke tilfellet. Vi visste alle hvor viktig du var for klubben og alle medlemmene, samt sporten. Det er kanskje derfor sorgen føles ekstra tung.
Jeg vet, uten å nøle, at du har vært med på å forme meg til den personen jeg er idag. For det er jeg evig takknemlig. Du er dypt savnet, Store venn! :'(
